Perspektiv

Perspektiv: Gårdsmamma

For noen år siden grep trebarnsmamma Maria og mannen en unik sjanse, og kjøpte seg en gård. Jeg har snakket med den kreative mammaen om utfordringer, karrierevalg og gleder som gårdslivet har bragt med seg.




Navn: Maria Vatne Payne

Alder: 35

Bosted: Sandsvær, sør for Kongsberg

Barn: Ronja (9), Freja (snart 4), og Falk (1)

Blogg: Zoopayne.com

 

Hvordan vil du beskrive hjemmet deres?

Vi bor i et gammelt sveitserhus som vi akkurat har totalrenovert. Vi ble «ferdige» i fjor, men med huset fullt av folk og dyr, slites det fort ? så vi har allerede en sånn fin sjelfull patina på gulvene våre, for eksempel. Interiøret er en miks av alt vi liker; gamle vakre møbler som har stått på gården i alle år, bruktfunn i 50-60-70-tallsstil, leker og farger og personlige ting, masse bilder, passelig kaotisk og veldig oss. De som vet hvordan huset til Pippi ser ut, er vel nærmest å forestille seg hvordan vi har det, tror jeg ? leikent, uhøytidelig, personlig og koselig.


Freja

Hvor lenge har dere bodd her? 

Vi kjøpte gården i 2010, men bodde i et annet hus på gården samtidig som vi ventet på at dette skulle bli ledig. Det var nemlig festet bort til en slektning av de vi kjøpte av. Det ble frigitt og vi kunne begynne å renovere i 2011, og flyttet inn her påsken 2012.


Freja i stua

Hvorfor valgte dere gårdslivet?

For oss er gårdslivet det eneste alternativet. Da vi traff hverandre, var det noe av det første vi snakket om; at vi ville bo på en gård og leve av det den kunne gi oss. Nik (mr. Payne) har vokst opp på en stor melkegård i England, er utdannet på landbrukscollege og har jobbet i flere år med kyr. For ham var det bare et spørsmål om tid (og å møte den rette dama, hehe). Jeg har aldri bodd på gård permanent, men har holdt på med hest siden jeg var 12 år, og har bodd og jobbet på en hestegård i Portugal. Jeg har alltid visst at jeg ville bo på gård.

Arbeidet, kontakten med naturen og dyrene, friheten og følelsen av at dette er mitt rike, alt vi lærer hele tiden, spenningen, årstidenes syklus og variasjonen det innebærer ? alt dette og mye mer gjør at gårdslivet er selve lykken for oss. Det er stimulerende på så mange plan, både for barn og voksne. Jeg tror man blir et sunnere og lykkeligere menneske av å leve i nær kontakt med naturen, og med ansvar for andre enn bare seg selv.

I tillegg til dette er det en annen viktig grunn: Vi vil være så selvforsynte som mulig. Uavhengighet er vårt mål. Vi er allerede på god vei, vi har egne egg, hjemmeslaktet kjøtt, snart egen melk/ost/smør/yoghurt/osv (den ene kua vår kalver snart), hjemmebrygget øl, egne grønnsaker, frukt og bær om sommeren. Det er mye jobb, men veldig meningsfylt arbeid.


Daddy og Freja sår

Hvordan bodde dere før? 

I begynnelsen av forholdet vårt bodde vi i en firemannsbolig i sentrum av Kongsberg, i et veldig hyggelig nabolag med begge søstrene mine i nabogata. Derfra flyttet vi til en gård bare 4 km unna her vi bor nå, hvor vi leide hovedhuset. 

Er det noe du savner fra tidligere?

Jeg tror ennå ikke jeg helt har forstått hvor heldige vi var som fikk tilslag på denne vakre gården vår, så nært der vi bodde og akkurat sånn som vi ønsket oss. Ronja hadde jo allerede begynt på skolen da, så det var nervepirrende å ikke vite hvor vi kom til å ende opp og om hun måtte bytte skole. Når jeg tenker på hvor sjeldent gårder ligger til salgs på det åpne markedet, må jeg bare å klype meg i armen, vi er så priviligerte. 

Helt ærlig så har jeg vel aldri sett meg tilbake etter at vi flyttet fra byen. Savner ingenting av bylivet!


Da Maria var gravid med Falk (1) Foto: www.kimm.no

Hva arbeider du med bortsett fra gårdsarbeid?

Jeg jobber som film- og fotolærer på Buskerud folkehøgskole, men håper på å kunne redusere stillingen eller slutte helt ganske snart. Jeg har begynt å ta fotooppdrag, under mitt alter ego Bygdefotografen (www.bygdefotografen.no), og ikke minst: Jeg har endelig kommet i gang med hjertebarnet mitt, selve drømmen: fødselsfotografering. Jeg skal ha det som min nisje, og har nettopp vært med på min første fødsel. Jeg tror ikke jeg har landet helt ennå, det var bare helt utrolig. Jeg kommer til å ta oppdrag i hele øst- og sør-Norge, men er også etterhvert åpen for å reise lenger for å fotografere denne fantastiske begivenheten. Se www.birth.no for info, eller www.facebook.com/fodselsfoto!

 

Hvorfor bestemte du deg for å starte din egen bedrift? Føles det ikke litt risky?


Jeg har nok aldri vært spesielt glad i å gjøre som jeg blir fortalt, og liker best å bestemme selv! Nei, helt alvorlig: Det hender selvsagt, i svake øyeblikk, at jeg blir engstelig over denne avgjørelsen, vi har jo tre barn og mange dyr å brødfø, men jeg og Nik har en veldig tro på hverandre og på at vi kan få til det vi vil sammen. Og så har jeg tillit til at jeg er kompetent til å få det til, til at jeg lager gode nok bilder, og til at det er et marked for det jeg har lyst til å drive med.

Det føles ikke risky, men skjerpende: Jeg må jobbe konsentrert, jeg kan ikke bare la det skure og gå.

Jeg brenner veldig for dette, oghar alltid ment at man blir god på å gjøre det man elsker. Hittil har responsen vært veldig god, og jeg tar vare på alle de gode tilbakemeldingene, inni hjertet mitt. Det skal også nevnes at vi lever veldig enkelt. Vi har vært flinke til å kutte ned på utgifter, og nå som vi begynner å kunne leve direkte av det som kommer ut av gårdsdriften, betyr det jo at vi bruker mindre penger på mat også. Vi shopper ikke, reiser lite, klarer oss med en bil, og bruker veldig lite penger annet enn det aller nødvendigste. Det gjør jo også at vi blir tryggere på denne satsningen; det er ikke så fryktelig mye som skal til for å opprettholde den levestandarden vi har nå.

 I tillegg føler jeg at vi etterhvert har mange bein å stå på: fotograferingen, trefellingen, hundepensjonatet, vedsalg, og kanskje salg av gårdsprodukter etterhvert. Vi har også flere andre lure idéer i ermet. Alle monner drar!  (Maria har skrevet mer om det å starte for seg selv her på sin blogg)

 

 Hvordan var første oppdrag? Ble det slik du hadde sett det for deg?

 Å fotografere noen i fødsel er jo veldig spesielt. Jeg følte at jeg gikk over en grense i meg selv. Å skulle trykke på knappen og komponere et bilde av noen i en så intim og egentlig ekstrem situasjon, er jo helt utenom det vanlige. Jeg grublet endel på dette underveis, jeg var redd for å forstyrre henne, for å være i veien, men jeg synes jeg fikk det bra til, og de nybakte foreldrene var fornøyde også. Jeg klarte å være usynlig nok, og jeg vet jo også hvor innadvendt man blir etterhvert som fødselen drar seg til.

Jeg tror ikke mammaenhusket at jeg var der etterhvert. Da jeg satt og redigerte bildene etterpå, var det helt klart for meg hvor fantastisk det er å kunne forevige noe sånt. Jeg har følt en helt intens lykke

over dette i ettertid: Både det å få være tilstede i noe så magisk, og å få lov til å lage vakre bilder ut av det, er jo for meg det helt ultimate. Jeg er så glad for at jeg har tatt dette skrittet, og våget meg ut i det. Jeg tror jeg kommer til å være en veldig lykkelig fødselsfotograf! Den fødende var i tillegg en av mine beste venninner, så det følelsesmessige ble jo veldig sterkt også. Jeg var veldig nervøs for om jeg i det hele tatt kom til å huske å trykke på knappen etter at barnet var født ? men det gjorde jeg, samtidig som tårene strømmet. Jeg har følt meg helt elevert i ettertid.

Kommer du til å dele disse opplevelsene noe sted?

Ja, jeg kommer til å skrive mer om dette på bloggen, og legge ut bilder fra fødselen på www.birth.no ? etter at mammaen har godkjent de, selvsagt.


Hva med Mr. Payne med, og hvordan kombinerer dere jobb med gårdsarbeid og barn?

Nik sluttet i jobben sin i en barnehage i høst, og er hjemme på fulltid med barna. Freja og Falk går ikke i barnehage, men er hjemme og leker og hjelper til med gårdsarbeid. En god venn av Freja, på samme alder, er også hos oss på dagtid, så de er en liten gjeng. Nik driver også sin lille trefellingsvirksomhet, og tar oppdrag både for private og bedrifter. I tillegg selger vi ved, og skal denne sommeren starte et lite hundepensjonat i låven.

Sånn sett går jo jobb, gårdsarbeid og barn hånd i hånd her hos oss, vi lever godt utenfor tidsklemma og trives med det.


Falk

Hvordan ser en vanlig dag ut hos dere?

Nå som jeg fortsatt er i jobb, er det sånn: Falk vekker oss kl. 0530-0600, jeg og Nik står opp (det hender at en av oss får sove til kl. 07). Freja får sove til hun våkner, men er som regel oppe i sjutiden. Ronja vekkes kl. 07. Nik går ut og tar morgenstellet for dyrene, vi andre dusjer, fyrer i peisen, lager frokost og niste. Jeg og Ronja spiser, og drar på jobb og skole kl. 0815.

Freja, Falk, Nik og kompisen som er hos oss på dagtid spiser frokost kl. 0830. Så leker de, gjør husarbeid, lager lunsj, har ringleik og eventyr, spiser, er ute og jobber/leker og lever livets glade dager på gården. De har en ukesrytme, så hver dag har én bestemt aktivitet, for eksempel baking, turdag, gulvvask, forming.

Ronja kommer hjem fra skolen enten kl. 13 eller 14, avhengig av hvilken dag det er. Jeg er stort sett hjemme kl. 1530-16. Vi drikker te og snakker om dagen. Så forsvinner Nik ut for ettermiddagsstellet, og jeg lager ferdig middagen som Nik stort sett har begynt på. Ungene hjelper til, leker, eller er ute.

Ettermiddagen består av mat, kos, litt film og mye lek. Ungene får kveldsmat kl. 1830, og de små er i seng kl.19. Så leser jeg på senga for Ronja (akkurat nå leser vi Narnia, alle bøkene i en stor murstein, helt fantastisk). Voksentiden på kvelden går med til jobbing med fotografier/nettsider, skravling med mannen min over et glass øl, lesing, eller en film i ny og ne. Vi er som regel i seng før kl. 23.

Har barna faste oppgaver på gården?

Nei, de har ikke det, men er med på det de ønsker og tar initiativ til selv. Ronja er jo stor og tar selvsagt del i det daglige husarbeidet, som å lufte Billie (hunden), ta ut søpla, tømme oppvaskmaskinen og sånt. Jentene liker godt å hente egg, og om sommeren og høsten har de en viktig rolle i alt som har med grønnsaksdyrking og innhøsting å gjøre.


Ronja og Freja

Hva gjør dere når dere vil på ferie? 

Siden Nik er engelsk, og har familie både i England og Portugal, må vi ta den runden en gang i året. Vanligvis har vi reist i juli, men fra nå går ikke det, siden vi skal starte dette hundepensjonatet på gården. Da blir det å vente til høysesongen er over. Vi er borte i maks. to uker. Noe mer ferie enn det blir det ikke på oss, men så har vi jo luksuslivet her hjemme også, da. 

Hva må dere ta hensyn til, og hvem driver gården imens?

Pappaen min er veldig glad i gårdslivet, så han bor her og tar seg av alt når vi er på ferie.

 

Hva gjør dere sammen som familie når dere skal ha det ekstra gøy?

Da pakker vi sekken med god niste og kakao, og går opp i skogen vår, lager bål, fisker, og nyter det enkle liv.


Kua Rosalita

Hva er det mest utfordrende ved å bo på gård med barn?

Bæsj! For å trives på en gård, må man forholde seg til og akseptere at det er mye forskjellig bæsj rundtomkring, og at barna innimellom faller oppi det eller drar det med seg. Jeg husker at det var litt stressende da Freja akkurat hadde begynt å gå, og snublet rundt på gresset. Jeg var ikke alltid like glad for at vi hadde frittgående høner da! Jeg ser for meg noe lignende den sommeren som kommer nå, med en vinglete Falk rundt på tunet.

Bortsett fra det, er det innimellom utfordrende med alt arbeidet som skal gjøres. Vi er jo bare to voksne, og skal rekke over ganske mye i løpet av en dag. Da funker det dårlig hvis en av oss er syke, for eksempel. Heldigvis er jeg gift med et arbeidsjern av en mann!


Daddy og Falk i arbeid

Hva er de største fordelene ved å bo slik dere bor?

Friheten! Og at vi har god plass, er tett på skogen, lever med årstidene og får styre på som vi vil. I takt med alt arbeidet som gjøres, vokser kjærligheten vår til stedet. Det er vårt, og det er unikt.

 


Hjertelig takk til Maria og familien hennes for at vi fikk lov til å sniktitte litt på gårdslivet! 

Har du en litt annerledes mammahverdag som du har lyst til å dele? Send meg gjerne en mail!

Flere innlegg i Perspektivserien:  Oljefruen, alenemamma, adoptert mamma.

Perspektiv: Adoptert mamma



"Lana" er adoptert fra Sør-Korea og oppvokst i Norge. Hun er gift og har to små barn, og ville gjerne bidra med sin mammahistorie i bloggserien min, Perspektiv. Her er hva hun fortale meg om hvordan hun  opplever det å være en adoptert mamma:

(Denne mammaen har valgt å være anonym.)

Du ble adoptert da du bare var noen måneder gammel. Når forstod du selv at du ikke hadde biologisk norsk opphav? 

-Adoptivforeldrene mine fortalte meg at jeg hadde en mamma i et annet land, men jeg forstod ikke helt hva dette innebar før små barn påpekte hvor annerledes fra dem jeg så ut. Dette var før barneskolealder. 

Har du noen gang vært i Korea? 

-Jeg har ikke vært tilbake i Korea, men jeg ønsker å reise dit på et eller annet tidspunkt. Jeg har lyst å oppleve den koreanske kulturen og se landet jeg kommer i fra. Og så har jeg et håp om å møte min biologiske familie. 

Lærte du om koreansk kultur da du vokste opp og interesserer du deg for det som voksen?

-Nei, jeg lærte ikke noe om den koreanske kulturen da jeg vokste opp, men det var heller ikke noe jeg trodde jeg ønsket. Nå er jeg veldig interessert og nysgjerrig på denne kulturen. 

Føler du en tilknytning til Korea?

-Ja. Jeg føler meg mest norsk, men også litt koreansk selv om jeg er vokst opp i Norge og har norsk kultur. Men jeg må bare legge til at andre adopterte trenger ikke føle noen som helst tilknytning til det landet de er adoptert fra og mange har ingen trang til å vite noe om opphavet sitt. Det er veldig individuelt.

Vet du eller ønsker du å vite noe om dine biologiske foreldre eller familie? 

-Jeg ønsker å vite så mye som mulig om min biologiske familie. Det er en konstant uro inne i meg som jeg tror kan bli stagnert hvis jeg finner ut hvor jeg kommer fra. 



Hvordan påvirket det å være adoptert din barndom?

-Utseendemessig skilte jeg meg ut og dette gjorde meg usikker som liten jente og jeg ble et stille barn.  Jeg dyttet bort en del av meg selv og prøvde å være så nordisk som mulig. Men etter at jeg ble mamma har det blitt viktig for meg å lære mer om Korea, både av personlige grunner og slik at jeg kan fortelle mine barn om dette hvis de ønsker. 

Har du noen spesielle minner hvor du husker at det opplevdes spesielt positivt eller negativt for deg å være adoptert?

-Det er negativt å føle andre menneskers fremmedfrykt på grunn av mitt ikke-norske utseende, men på en absurd måte er dette også positivt siden det jeg har erfart har gjort meg til den personen jeg er i dag. 

Ble det noen spesielle tanker om ditt opphav da du var gravid? 

-Ja, jeg tenkte mye på opphavet mitt generelt, kanskje fordi jeg da skulle bli mamma selv? Jeg tenkte ofte på mammaen min i Korea. Jeg gråt fordi hun måtte ha elsket meg så utrolig mye fordi hun klarte å gi meg bort. Jeg tenkte på om jeg ville få treffe henne en dag, og om hun tenkte på meg. Det var veldig mange følelser i sving og tårene kom lett. Det ble enda viktigere for meg å finne mine biologiske foreldre da jeg ble gravid. Også fordi jeg ville at mine barn skulle vite om opphavet sitt og hvor de kom fra, -den koreanske delen. Selv visste jeg svært lite og ble interessert i å lære mer. 

Tror du det at du er adoptert vil ha en påvirkning på dine barn? 

-Jeg håper at det at jeg kommer fra Korea skal være en berikelse for dem.



Hva skiller deg som adoptert mamma fra andre mødre? 

-Jeg er ikke sikker på om det at jeg er adoptert skiller meg fra andre mødre.

Har du noen erfaringer eller tanker du vil dele med foreldre som har adoptert, eller adopterte som er foreldre selv?

-Først vil jeg bare si at dette er mine tanker som adoptert og mamma. For mange andre har det å være adoptert ikke påvirket barndommen deres eller det å bli mamma. Adopterte som er foreldre: -elsk deg selv, for det gjør livet tusen ganger bedre.   




Dette innlegget er en del av min bloggserie Perspektiv, som består av intervjuer av mødre i forskjellige livssituasjoner. Målet er å belyse et mangfold av mammatilværelser. Send meg gjerne en mail hvis du ønsker å bidra eller hvis du kjenner noen som du tror kunne vært villig til å være med. 

Tusen takk til denne mammaen som stilte til intervju!

Perspektiv: Alenemamma

 

Dette intervjuet er en del av min bloggserie Perspektiv. I denne serien snakker jeg med mødre i forskjellige livssituasjoner om deres mammaliv. Her kan du lese forrige Perspektivintervju.

Line er 22 år, alenemamma til lille Kasper på 16 måneder og bor på Notodden. Jeg har intervjuet Line om hennes liv som alenemamma.

Hvor lenge har du vært alenemor til Kasper?

Jeg og pappaen til Kasper har aldri vært kjærester, så jeg har vært alenemamma fra han ble født.

Hvilke tanker hadde du om din fremtid da det ble klart at du skulle oppdra barnet uten en partner?

Min første tanke var at når jeg hadde klart å havne i situasjonen jeg plutselig var i, så skulle jeg søren meg klare å gjøre det beste ut av det og. Mange andre har klart det strålende fint før meg, så hvorfor skal ikke jeg klare meg like bra?

Jeg tror likevel ikke jeg var helt klar over hvor utfordrende det ville bli, men selv om situasjonen ikke var slik jeg hadde sett det for meg- passet egentlig det veldig godt inn i fremtidsplanene mine å bli mamma akkurat da. Jeg jobbet som ringevikar, og det året jeg gikk hjemme i permisjon hadde jeg tenkt til å bruke alle pengene jeg hadde på reise, for så å begynne å studere spesialpedagogikk som jeg gjør nå. Bortsett fra det at reiseåret mitt ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt, har det blitt som jeg håpet på. Jeg har til og med fått til tre utenlandsreiser bare i år, både med og uten Kasper!




Har barnet kontakt med far? I så fall: hvordan løser dere dette?

Kasper er hos pappaen sin annenhver helg, og gjerne et par dager ekstra om pappaen har mulighet til det, i forhold til jobb. Det tar ca. 2 timer og kjøre, så istedenfor å møtes på midten og måtte ut å kjøre hver 14 dag, kjører vi nå hele veien hver 4.uke (altså annenhver gang). For min del er dette veldig praktisk. Pappaen til Kasper bor i samme by som min familie og da sover jeg der eller hos venner som også bor der.

Før vi flyttet hit vi bor nå, var han hos far tre timer både tirsdag og torsdag, og annenhver helg. Jeg føler ikke at det er min jobb å si hvor mye Kasper skal få være med pappaen sin når han har lyst til å stille opp og være med sønnen sin, så i hovedsak er det han som bestemmer hvordan samværet skal fungere. Jeg vet at han er en trygg, ansvarsfull og god pappa - så jeg er trygg på at Kasper har det bra når han er der. 

Hvordan løser dere julekabalen? 

I år skal Kasper være der i jula, og selv om det blir litt rart så gleder jeg meg også til å kunne feire jul med familien uten å løpe etter en vilter energibunt av en ettåring hele tida.

Får du mye støtte av familie og venner?

Fra jeg fortalte folk at jeg var gravid og til nå har jeg ikke møtt en eneste negativ holdning fra venner og familie, de har støttet meg hele gjengen, hele veien - og det er jeg veldig takknemlig for.

Hvordan ser en vanlig dag ut hos dere?

Vi står opp i fem-seks tida, spiser frokost og suser rundt. Vi er i barnehagen ca. klokken 8 og så går jeg hjem igjen eller på skolen. På mandager handler jeg og pleier å gjøre husarbeid. Jeg pleier å hente han halv fire og så er det hjem og lage middag, leke litt og bade. Kveldsmat spiser vi klokka seks og så er det tannpuss og kveldsstell før Kasper legger seg mellom 18:15 og 18:45. Noen ganger sovner han ikke før halv åtte men ligger og prater med seg selv. Jeg prøver å legge meg klokken ti hver kveld så jeg får nok søvn.

Hvilke prioriteter har du i forhold til sønnen din?

Jeg prøver så godt jeg kan å prioritere tid sammen med Kasper, og etter barnehagen fram til han skal sove legger jeg for eksempel alltid fra meg mobilen. Husarbeid prøver jeg å gjøre mest av mens han er i barnehagen eller sover, og så er jeg veldig streng når det kommer til sukker. Saft, kaker og lignende får han ikke her, og hvis jeg har lyst på selv passer jeg på å ikke spise/drikke det mens han er i nærheten. I hovedsak er jeg veldig i mot tv-titting og vi hører aller mest på radio, men jeg merker at noen dager når jeg er veldig sliten så bukker jeg under og så ser vi på en film eller på NRK-super, men jeg passer på at vi i det minste sitter sammen. Nå i juletida starter vi hver morgen med en episode av "Jul i Svingen" Ellers prioriterer jeg å være ute når det er vær til det, da blir det mindre og rydde inne og jeg får mer tid til å slappe av på kveldene, og Kasper elsker å være ute!



Hvordan syns du at du blir møtt av samfunnet? -Hvilke positive og negative holdninger har du opplevd?

Dette er nesten litt vanskelig å svare på, for jeg føler ikke at jeg har møtt noen spesielt negative holdninger. Det eneste må være at mange stusset over at jeg lot Kasper sove hos pappaen sin for første gang da han var kun 4 uker gammel, og siden det har han vært der fast annenhver helg. Grunnen til at Kasper var på overnatting hos far så tidlig er at jeg ammet kun i 3 uker, og det gjorde det jo lettere for far å ha ham. Jeg sleit litt med fødselsdepresjoner og, som de fleste andre nybakte mødre, var jeg sliten. Min mening er at i noen tilfeller må man sette seg selv først, for å ha nok energi til å sette barna først.  Dette var da en god løsning for meg for å være mer opplagt når Kasper var hjemme, og så syns jeg det er veldig fint at han har mulighet til å knytte gode bånd med pappaen sin allerede fra han er liten.

De positive tilbakemeldingene handler mest om at folk syns jeg er tøff og flink som tar jobben på egenhånd, og nå også om at jeg nylig har valgt å flytte til en by hvor jeg ikke kjenner noen for å studere. Det er litt vanskelig å svare på dette også syns jeg, for i all hovedsak er de som velger å kommentere på det positive. For meg virker det som om det er blitt mer "normalt" å være aleneforsørger i dag, og derfor er det kanskje ikke like mye reaksjoner på det som det eventuelt var før?

Hva synes du er den største forskjellen på aleneforeldre og dem som har en partner å oppdra barna sammen med?

Den største forskjellen må være at man har noen å snakke med om hverdagen mens man sitter sliten i sofaen etter en lang dag, og så syns jeg det virker fint å kunne ha noen å diskutere med når det kommer opp ting man lurer på i hverdagen - Kasper var litt hjulbeint en stund og det var ikke lett å diskutere hvor ille det var/om det kom til å gå over med for eksempel mamma på telefon. Hun var jo ikke var her og kunne ikke se hvordan han gikk. Dessuten så vil jeg tro man har større mulighet til å være med på egne fritidsaktiviteter når barna sover, hvis man har en partner. Jeg har vært heldig og fått meg barnevakt 3 timer, en gang i uka, men det er også de eneste timene jeg har til å være sosial i studentsamfunnet på ettermiddag eller kveldstid.

Hva er de vanligste spørsmålene du får om det å være alenemor?

Det jeg har blitt spurt om absolutt mest er hvorfor jeg er alene, og da oftest av nysgjerrige mennesker jeg ikke kjenner så godt som er ute etter sladder. Det gjør meg ingenting, men det kan jo bli litt irriterende etterhvert.

Ellers så er det spørsmålet jeg har fått mest hvordan jeg klarer å holde det så fint og ryddig hjemme, men for min del handler akkurat det bare om prioriteringer. Jeg liker å avslutte en dag med å pusle litt med husarbeid og å ha det ryddig rundt meg. Jeg sover også på sofaseng i stua fordi vi bare har ett soverom og det er nok spesielt derfor jeg liker å rydde litt før jeg legger meg.  Hvis jeg ikke hadde likt å støvsuge annenhver dag så hadde jeg heller ikke gjort det.

Jeg har også blitt spurt om hvordan jeg klarer alt sammen - studier, husarbeid, oppdragelse og alt som følger med, men det er ikke noe jeg tenker så mye på. Må man så må man, tenker jeg - og så prøver jeg å gjøre det beste ut av det. Kasper har full plass i barnehagen, og på de dagene jeg er veldig sliten går jeg hjem og legger meg nedpå litt. Jeg har bare undervisning to dager i uka.

Hva synes du er positivt og negativt ved å være aleneforelder?

Det mest positive må være at jeg ikke trenger å prioritere mellom "mann eller barn". All tida mi går med Kasper, det er "oss to" hele tiden og jeg håper at vi med det kan utvikle et veldig godt forhold ettersom han blir eldre. Pluss det at jeg kan bestemme som jeg vil og gjøre som jeg vil med tanke på oppdragelse, middag, leggetider og så videre - ingen å diskutere med.

Det vanskeligste med å være alene er kveldene hvor jeg gjerne skulle hatt noen å snakke med, og øyeblikkene som jeg gjerne skulle hatt noen å dele med akkurat der og da når de oppstår. Det blir aldri det samme å prøve å forklare en morsom situasjon på en tekstmelding, og det er ikke alltid lett å fange dem med et kamera.

 

Hva skulle du ønske at folk flest visste eller forstod om alenemødres (og alenefedres) situasjon?

Vi trenger noen å snakke med. Behovet for å prate med andre om hva Kasper gjør blir helt klart større fordi jeg ikke har noen å dele det med hjemme, og jeg håper at klassevenninne mine bærer over med meg - for det blir en del barne-snakk i pausene merker jeg. Jeg bruker også en del lenger tid på henting og levering i barnehagen og liker å prate med de ansatte der om både Kasper og ting ellers. Det er nok også fordi barnehagepersonellet på enkelte dager er de eneste andre voksne jeg møter.

Noen ganger har jeg også blitt møtt med oppgitthet fordi jeg ikke orker å være med ut en fredag eller lørdag når jeg har barnefri, men det er rett og slett fordi jeg liker å slappe av ordentlig når jeg først har muligheten til det. Det kunne jeg ønske at flere viste forståelse for. Fordi de tror at jeg helst vil være super-sosial fordi jeg har muligheten til det. Det er forsåvidt riktig det, men jeg er heller hjemme med en god middag og film enn ute på by'n.

Og helt til slutt, en ting som jeg tror de fleste kan forstå: det blir noe "offentlig" klaging også, når jeg ikke kan diskutere det jeg irriterer meg over når jeg er hjemme, og da er det deilig å få lufta hodet litt med andre innimellom..

 


 

Er du aleneforelder selv? Kjente du deg igjen i noe? Har du noe å fortelle som du skulle ønske at andre tok hensyn til eller visste om det å være aleneforelder?


Tusen takk til Line som stilte opp for intervjuet! Hvis du vil vite mer om hennes hverdag, kan du lese Lines blogg her.

***Hvis du som leser vil være med på Perspektiv, eller kjenner noen som vil fortelle om sitt mammaliv: send meg gjerne en mail! 

 


PERSPEKTIV: Hvordan er det å være en "Oljefrue"?

Hilde er mamma til to små barn og har en mann som jobber i oljebransjen. Mannen hennes har i perioder vært borte på arbeid i opp til 200 døgn i året. Ofte går det flere uker, kanskje en måned hvor hun alene har ansvar for både hus og barn, mens mannen er på arbeid i Nordsjøen eller i utlandet. Jeg har snakket med Hilde om hvordan hun opplever det å være Oljefrue og «alenemamma» på deltid.

Intervjuet med Hilde er en del av min nye bloggserie: PERSPEKTIV. Jeg vil med jevne mellomrom snakke med mødre som har ulike erfaringer med mammalivet. Gjennom intervjuer med disse mødrene vil jeg belyse ulike måter å leve med barn på.

Hilde og mannen hennes har en sønn på 2,5år og en datter på 1,5år sammen. For noen uker siden, møtte jeg Hilde over en kopp kaffe og snakket med henne om hvordan det er å være en «Oljefrue».




Hvor lenge har mannen din hatt denne reisejobben?

-Han fikk jobben like etter at vi giftet oss. På den tiden hadde vi ikke fått barn enda, og det var få negative sider ved reisejobben for oss.

Hvorfor tok han en slik jobb?

-Fordi at både han og jeg trivdes med ordningen, og så var det en godt betalt jobb. Han elsker å reise og treffe nye mennesker, og jeg trives godt i eget selskap ?i begrensede perioder selvfølgelig! På denne tiden jobbet vi fulltid begge to, og var veldig glade for at vi i en alder av 21 fikk etablert oss raskt, og kjøpt oss et hus. 

Hva tenkte dere om jobbsituasjonen hans da dere fant ut at dere skulle bli foreldre?

-Vi ville gjerne at han skulle få redusere antall reisedøgn fra rundt 200 i året til litt under 100 og slik ble det heldigvis. Han trivdes som sagt i jobben, og jeg var forberedt på å være en del alene med babyen. Han reiste vanligvis bort i 2 uker, maks 4 og så var han hjemme i noen uker mellom reisene. Da ville han ha god tid til å være pappa. 


Planla du å gå ut i arbeidslivet igjen når barna ble litt større?
-Ja, vi så for oss at jeg var hjemme med barna og han fortsatte i reisejobben frem til ungene kunne begynne i barnehagen, men da ville han kutte enda mer ned på reisedøgn eller vurdere å finne en annen stilling slik at jeg kunne jobbe utenfor hjemmet.

Hvordan var livet som nybakt mamma med bortreist mann?

-Det gikk egentlig overraskende fint. Sønnen vår var en «snill baby» hvis det er lov å si det slik? Han var i hvert fall rolig og sov mye. Jeg syns det var godt med alenetid for meg selv om kveldene, og vi tre koste oss veldig når mannen min var hjemme. Forresten, så hadde mannen min faktisk tre måneder i permisjon med begge barna.

Hilde og familien bor i en stor enebolig i et barnevennlig boligfelt. De har familie i nabolaget, og barna tilbringer ofte tid hos besteforeldrene.

Hvordan er det å ha familien så nærme?

-Det er veldig godt å ha familie i nærheten. Det er alltid mulig å be om hjelp hvis jeg skulle trenge litt avlasting, sier Hilde. ?Og så må jeg jo skryte litt av svigermor. Når hun er barnevakt så vet jeg at de er i gode hender!

Et drøyt år etter at sønnen deres ble født, fikk Hilde og mannen en datter. Hun forteller at hun merket godt overgangen til å bli tobarnsmor med en mann som arbeider borte. 


-Datteren vår hadde en helt annen personlighet enn broren. Hun var mye urolig om kveldene, og jeg brukte mye energi på å få henne til å sovne. De første månedene gråt hun mye på kveldstid og det var ganske slitsomt å være alene med to små barn på de kveldene. Jeg tenker at det er jo mange aleneforeldre som har det på akkurat samme måte, og de fleste av dem klarer seg jo bra, så dette må jeg også greie. ?Ikke det at jeg er alenemor i den forstand, for jeg har jo alltid mannen min som mental støtte, og han er jo hjemme i lengre perioder. Men når han er borte, så ligger jo på en måte alt ansvaret på meg.  




Hvordan var det å gå gravid mens du hadde en liten 1åring som ikke gikk i barnehage?

-Det var en utfordring, men jeg klarte meg ganske greit det meste av tiden. Likevel kom det til et punkt i slutten av graviditeten hvor jeg følte at det ble for mye. Det var den eneste gangen jeg har bedt mannen min om å komme hjem tidligere enn planlagt.

Kom han hjem da?

-Ja han gjorde det, og det var en stor hjelp. Vi er veldig takknemlige for at de på jobben hans viste stor forståelse. Egentlig skulle han reise ut igjen kort tid etter, men så kom det noe uventet i veien og han ble sykemeldt.

-Jeg må innrømme at jeg ble ganske lettet da han måtte bli hjemme lenger enn planlagt, ler Hilde.
-For selv om det jo var dumt at han måtte bli sykemeldt, så var det veldig godt for meg å ha ham hjemme de ukene. Jeg var jo ikke i form og skulle snart føde.

Det blir jo et slags avstandsforhold når man er borte fra hverandre såpass mye. Hvordan er det med kontakten mellom dere når han er bortreist? Får dere snakket sammen hver dag?

-Vi har faktisk daglig kontakt, så det går egentlig fint å holde kontakten. Han har ikke alltid mulighet til å snakke på telefonen, men vi skriver mye til hverandre på nett. Uten den muligheten hadde det nok vært vanskelig.

Hva slags praktiske ting må du tenke på i hverdagen?

-Jeg kan for eksempel ikke finne ut at vi er tomme for melk og brød klokken åtte på kvelden, sier Hilde og ler. ? For da er det ingen som kan stikke på butikken og ordne opp! Innkjøp og alt mulig annet må planlegges i forveien og times nøye. . Og så blir man jo veldig låst, på en måte. Alt må planlegges veldig nøye når man ikke har mulighet til å fordele oppgaver i hverdagen mens den ene er vekke.  




Hvilke negative sider har reisejobben for dere som familie, sånn foruten at dere er adskilt over lengre tid?

-Det kan fort føles tungt å ha hundre prosent ansvar for barn og hjem, alene i flere uker og noen ganger så hadde det hjulpet med bare en ti minutters pause. Det er dager hvor jeg tenker «dette går jo kjempefint» men det er også dager innimellom hvor jeg er så sliten at jeg ikke vet hvordan jeg skal klare meg frem til leggetid. Sannheten er at jeg vet ikke alltid helt hva jeg selv synes om situasjonen, for det kommer helt an på dagsformen.

Hva syns folk rundt dere om at mannen din er borte så mye?

-Det er mange som spør jo «hvorfor har dere det sånn egentlig?» men da svarer jeg at vi trives faktisk med denne løsningen. En ting som har irritert meg litt er at folk er kjempenysgjerrige på hva han driver med og han får mye oppmerksomhet og ros for det, mens den jobben jeg gjør ikke er noe folk er så interessert i. «Hvor skal du reise nå i verden?» spør de gjerne mannen min. «Oj så spennende, du er flink!» Jeg blir liksom stående på sidelinjen og lurer på om ikke den innsatsen jeg gjør blir lagt merke til. Det er klart at han gjør en kjempejobb, men vi er to som jobber hardt. Noen ganger hadde det vært fint å også få litt anerkjennelse fra folk for det som jeg gjør. Jeg har faktisk en veldig stor og viktig jobb med to små barn som skiller 13 måneder i alder! Det er ikke så gøy å høre «å stakkars, stakkars deg, du ser sliten ut!» Det hadde vært hyggeligere å høre «så flink du er som klarer dette!» Jeg vil mye heller ha støtte og ros enn sympati, for det er jo ikke synd på meg.

Hva er viktig for deg at folk får vite om deres situasjon?

-Mange lurer kanskje på om mannen min ser barna veldig lite. At barna får for lite tid med pappaen sin. Men det stemmer ikke når man ser på helheten. De ukene han er hjemme, så er han hundre prosent til stede for meg og barna. Han er bare pappa og de får hans fulle oppmerksomhet. Han er en veldig flink og engasjert far!

Tror du at alle familier kan takle at en av foreldrene reiser mye, eller må man ha spesielle forutsetninger for å trives med en slik ordning?

-Det er vanskelig å si. Jeg er i hvert fall en person som trives veldig godt i eget selskap, så jeg syns det er deilig å kunne bruke kveldstimene på akkurat det jeg har lyst til mens mannen er bortreist. ?eller, man kan jo ikke akkurat dra på byen eller ta en vill fest når man har ansvaret for barna alene, men det er helt greit for meg. Så lenge han ikke er borte veldig lenge! En gang var han borte i fem uker og da merket vi at det går en viss grense for hvor lange reiser vi og barna takler.



Hvordan tenker dere i forhold til fremtiden? Skal mannen din fortsette å ha reisejobb?

-Ja, akkurat nå så er det slik at jeg har fått en studieplass på universitet, og det studiet vil jeg gjerne fullføre. Han kommer til å fortsette i en stilling med en del reising, slik at vi har råd til at jeg studerer, men antall reisedøgn har vi kutta mer ned på. Før reiste han typisk i to uker og var hjemme i to uker.  Sånn som vi har det nå, så kan det gå 1,5 måned mellom reiser, og da er han bare borte i to uker. I mellomtiden arbeider han en del lokalt for firmaet. Akkurat denne ordningen syns jeg er helt topp!

Hva er det beste ved å ha en partner som reiser mye?

 

-For oss så er det jo det at vi trives godt med denne rutinen. Han er glad i å reise og liker jobben sin, og så gir jo en slik stilling grei økonomisk sikkerhet, -selv om vi ikke vasser i penger akkurat, som noen kanskje tenker når de hører om jobben hans. Barna og jeg koser oss når vi er alene, selv om det er slitsomt til tider, og når pappaen er hjemme, så nyter vi tiden sammen ekstra godt. 

 

Har du en partner med reisejobb?  Hvordan opplever du det? Hvilke fordeler og ulemper ser du?

(Hvis ikke -kunne du tenkt deg en slik løsning?)

 

Ps: hvis du har lyst til å være med på Perspektiv-serien (eller har tips til meg om andre mødre)  og fortelle din historie -send meg en mail! 

hits